Så syk kan man altså bli…

Moren og stefaren til Chistoffer skal nå flytte og vil derfor grave opp liket og ta det med dit de nå skal bo. “Der han hører hjemme” sier moren til Christoffer.

Hvem i alle dager andre enn dem kan finne på å mene noe sånt?
Det er sjokkerende og sykt!

Disse to fratok han livet og nå vil de også grave opp liket å flytte det…..det er så vemmelig at man kan bli syk av å lese det.
Ja jeg vet moren ikke er verken tiltalt eller dømt for å ha medvirket til sin sønns død, men det sier bare hvor lite verdt et barns liv er i samfunnet vårt.
Hadde det vært litt rettferdighet her i verden så ville både moren og flere offentlige ansatte vært tiltalt og straffet i denne saken.

Moren og stefarens ønske om å grave opp Christoffers lik sier bare hvor syke disse menneskene er. Men de færreste hadde vel forventet at disse to skulle repektere gutten etter sin død. De gjorde jo det ikke mens han levde.

Det er ikke første gang disse er ute i media og sjokkerer med sine ytringer. De har stått frem i media med sitt “kjærlighetsbarn”, vet ikke om dette var ment å skulle få dem til å virke som en vanlig norsk kjernefamilie, eller hva. Nå venter de nr 2.
Faren til disse er altså dømt for å ha drept deres storebror.
Barnevernet ser ut til å synes de er egnet til å være foreldre……  Kanskje de har vurdert gjentagelsesfaren som ganske liten?  Gudene må vite hvilke vurderinger de har lagt til grunn.

Mine tanker går til Christoffers far, besteforeldre og øvrig familie.
Det er grusomt at moren til Christoffer og stefaren ikke gir Christoffer og hans pårørende fred.

De er bare ikke viktige nok…

Caroline og andre med lignende hjelpebehov er dessverre ikke viktige nok.   Politikerne har ignorert disse helt siden HVPU reformen for snart 20 år siden.
Topp politikerne er kun opptatt av eldre og det gjenspeiler også fordelinger av midler i kommunene. Når midlene skal fordeles så får denne gruppen det minimale og politikerne annekjenner dette.

Det handler om holdninger.
Mennesker med hjelpebehov, mennesker med funksjonshemming, med utviklingshemming er en nedprioritert gruppe. En gruppe politikere konsekvent nedprioriterer.
Llikevel kan Jens stå å si : “alle skal med”
Llikevel kan de rød/grønne påberope seg at de er de eneste som jobber for velferd.
Velferd for hvem?

Det er dessverre ikke enestående for Caroline at hun ikke får det hun har krav på, at hun blir glemt og sett på som lite viktig. Det er mange med henne.
Dette antar jeg advokat P. Kramaas kan bekrefte.

Det handler ikke bare om holdninger (eller mangel på sådan) men også manglende kunnskap. De færreste vet vel hva Prader-Willis syndrom er eller andre syndrom for den del. Fokuset er på de eldre og gode levekår for dem.
Politikerne klarer ikke annet enn å satse snevert. De har verken kapasitet eller kunnskap til mer.

Jeg har i 4 år nå prøvd å få politikerne se på denne gruppen med funksjonshemma. Men INGEN har svart meg.
Jeg prøvde å påvirke til at denne gruppen skulle være nevnt i AP sitt program, men ingen ville høre.
Jeg meldte meg ut av AP etter å ha vært medlem siden 1980.
Hvorfor skal man støtte et parti som ikke evner å sørge for likeverd for alle?

Det er utarbeidet en rapport som polirikerne nekter å kommentere. De vil ikke ta innover seg at det finnes en gruppe som er fullstendig neglisjert i dette fantastiske velferdssamfunnet, der alle skal med.
Ved å fornekte så håper de vel på at alle andre også skal glemme.

Hver gang en sak som Caroline kommer frem i media, kan vi se politikere som tar på seg en sørgmodig mine og sier “sånt kan vi ikke ha noe av”, “vi må jobbe for at alle…bla bla bla” Og dermed er saken glemt av de aktuelle politikere. Sånn hardet vært i åresvis.
Men det finnes en rekke undersøkelser og forskninger som viser hvordan denne gruppen med mennesker har det. Denne gruppen som trenger hjelp fra det offentlige for å ha et minimum av livskvalitet.
Å være hjelpetrengende i Norge er det samme som å bli nedprioritert, glemt, ignorert. Det er snakk om makt-avmakt.
Det offentlige har makt og utøver denne på den hjelpetrengende og deres pårørende.
Man skal være veldig sterk for å orke denne maktkampen over tid.
Mennesker med hjelpebehov og deres pårørende er en klamp om foten på det offentlige.
Likevel kan Jens stå og si at alle skal med.

Det er en hån!

Bare de rød/grønne som kan sikre velferd i Norge?

AP veteranen Reiulf Steen sier at : “Stortingsvalget 14. september blir en slags folkeavstemning om vi skal ha en velferdsstat eller ikke.”
Vil det da si at det er kun de rød/grønne som jobber for et velfedssamfunn?
Hva jobber de andre for da?

Velferd er pr. definisjon: “trygge livsvilkår med hensyn til sosiale goder”
Da vil en velferdsstat være at alle i dette landet får tilgang på sine  grunnleggende behov sosialt og økonomisk.
Sånt som utdannelse, helsetjenester og trygd m.m.

Dette høres jo flott ut og ikke minst rettferdig. Hvem støtter ikke det?

Hvorfor stemmer noen på f.eks Høyre om de ikke er for dette med like muligheter og lik tilgang på sosiale goder?

Akkurat dette som er nevnt over trodde jeg Krf og Venstre sto for, langt mer enn AP.
Men her har jeg tydeligvis tatt feil.

La oss nå si at de rød/grønne  har velferd som sin hovedprioritet. Nå har de styrt og stelt i 4 år og har det blitt mer velferd enn med siste regjering?
Kanskje, men nok til man kan kalle Norge en velferdsstat?

Har vi lik tilgang på sosiale goder og trygge levekår for alle?
Kristin og Jens lovde å satse på bedre levekår for de fattige.
Noe har gått galt på veien for nå er det flere fattige enn før. 85 000 barn lever i dag i fattigsom her i landet.
Hvor er velferden for dem?
Har de rød/grønne ofret dem på bakgrunn av andre satsingsområder? Eller er det finanskrisen som må bære alt ansvaret for flere fattige?

Jeg synes å huske at de rød/grønne satte mange kluter (ikke minst) penger på de div. sosialkontor slik at de ansatte skulle skoleres på dette med fattigdom og tiltak som var viktige her. Jeg har vært forundret over dette, for hvilke ansatte har de på sosialkontor som ikke kan identifisere og sette inn tiltak på fattige? Kreves det en doktorgrad for å kunne jobbe med dette?
Allerede her forsvant masse penger som kunne kommet de fattige til hende, men sånn driver vi ikke landet. Vi bruker enorme ressurser på å identifisere, setter ned rådyre utvalg, leier inn enda dyrere konsulenter etc. Så stopper det som regel der.
Vi er utrolig gode på å planlegge og sette ned kommisjoner og utvalg. Helst noen som ikke har kjennskap til dette fra før, eller som vet hvordan man kan omsette dette i praksis. Dette kan altså skyldes at vi har et stort arsenal med personer som trenger noe å gjøre. Derfor kan det kanskje kalles sysselsetting.

Når det gjelder helse, har vi alle lik tilgang?
NEI viser undersøkelser som er blitt gjort. Det er nok mange kronikere som føler ser forbigått. Vår egen helseminister i denne velferdsregjeringen har utarbeidet en ny reform, samhandlingsreformen. Den vil kanskje føre til en bedre samhandling mellom de ulike tjenestene og dermed gi bedre levekår for mange av oss.
Men nå er det blitt utarbeidet så mye som ikke har ført frem. For etter man legger frem noe, reform o.l så gir man midler i oppstarten og deretter fader det ut i intet.
Dette viser både den såkalte HVPU reformen og psykiatrireformen.
HVPU reformen har vært nøye undersøkt de siste årene. Den trådte i kraft i 1991 og skulle bedre levekårene for mennesker med psykisk utviklingshemming. Undersøkelser og forskning viser at denne reformen ikke nådde helt frem. Mange har fått det værre.
Samme kan vel sies om psykiatrireformen?
Men har man vedtatt en reform så evaluerer man ikke, justeres ikke eller revurderes. Man glemmer det etter det er vedtatt.
Kan det kalles velferd?

Her i heimen så er gode levekår familien og lik tilgang på goder som er hovedmål
Jeg har utarbeidet en rekke fremdriftsplaner for å kunne sette dette ut i livet. Barna er fra seg av glede for at de nå skal få være med på mer og bli sett og hørt. De har begynt å rydde rommene sine, bærer ut boss og mye mer. Men det må vente litt da det har dukket opp noen “skjær i sjøen”. Jeg har sånn behov for en husmorferie og føler for å fornye garderoben min, derfor må dette med lik tilgang og det der, vente. 
Men jeg har det fremdeles som hovedmål, det er bare utsatt på ubestemt tid.
Heldigvis er barn tolerante og tillitsfulle så det går bra.
Når de viser at de er skuffet så forteller jeg dem at de har ikke noe annet alternativ. Hadde de skulle bodd med noen andre enn meg så ville de fått det helt forjævlig.
I teorien er jeg en god mor. Jeg har planer om å gjøre det bedre for dem og kan hende en dag jeg setter det ut i praksis, i mellomtiden må de støtte meg fordi alternativet kan være så mye værre.

Sånn er det vel med mange velgere også?
Politikerne vet å presisere dette for oss hele tiden.

Jeg er kanskje storforlangende, men valgløftene betyr ingenting så lenge man ikke gjør forsøk på å gjøre dem om til praksis. At det tar seg fint ut på et papir holder ikke for meg……..