AP veteranen Reiulf Steen sier at : “Stortingsvalget 14. september blir en slags folkeavstemning om vi skal ha en velferdsstat eller ikke.”
Vil det da si at det er kun de rød/grønne som jobber for et velfedssamfunn?
Hva jobber de andre for da?
Velferd er pr. definisjon: “trygge livsvilkår med hensyn til sosiale goder”
Da vil en velferdsstat være at alle i dette landet får tilgang på sine grunnleggende behov sosialt og økonomisk.
Sånt som utdannelse, helsetjenester og trygd m.m.
Dette høres jo flott ut og ikke minst rettferdig. Hvem støtter ikke det?
Hvorfor stemmer noen på f.eks Høyre om de ikke er for dette med like muligheter og lik tilgang på sosiale goder?
Akkurat dette som er nevnt over trodde jeg Krf og Venstre sto for, langt mer enn AP.
Men her har jeg tydeligvis tatt feil.
La oss nå si at de rød/grønne har velferd som sin hovedprioritet. Nå har de styrt og stelt i 4 år og har det blitt mer velferd enn med siste regjering?
Kanskje, men nok til man kan kalle Norge en velferdsstat?
Har vi lik tilgang på sosiale goder og trygge levekår for alle?
Kristin og Jens lovde å satse på bedre levekår for de fattige.
Noe har gått galt på veien for nå er det flere fattige enn før. 85 000 barn lever i dag i fattigsom her i landet.
Hvor er velferden for dem?
Har de rød/grønne ofret dem på bakgrunn av andre satsingsområder? Eller er det finanskrisen som må bære alt ansvaret for flere fattige?
Jeg synes å huske at de rød/grønne satte mange kluter (ikke minst) penger på de div. sosialkontor slik at de ansatte skulle skoleres på dette med fattigdom og tiltak som var viktige her. Jeg har vært forundret over dette, for hvilke ansatte har de på sosialkontor som ikke kan identifisere og sette inn tiltak på fattige? Kreves det en doktorgrad for å kunne jobbe med dette?
Allerede her forsvant masse penger som kunne kommet de fattige til hende, men sånn driver vi ikke landet. Vi bruker enorme ressurser på å identifisere, setter ned rådyre utvalg, leier inn enda dyrere konsulenter etc. Så stopper det som regel der.
Vi er utrolig gode på å planlegge og sette ned kommisjoner og utvalg. Helst noen som ikke har kjennskap til dette fra før, eller som vet hvordan man kan omsette dette i praksis. Dette kan altså skyldes at vi har et stort arsenal med personer som trenger noe å gjøre. Derfor kan det kanskje kalles sysselsetting.
Når det gjelder helse, har vi alle lik tilgang?
NEI viser undersøkelser som er blitt gjort. Det er nok mange kronikere som føler ser forbigått. Vår egen helseminister i denne velferdsregjeringen har utarbeidet en ny reform, samhandlingsreformen. Den vil kanskje føre til en bedre samhandling mellom de ulike tjenestene og dermed gi bedre levekår for mange av oss.
Men nå er det blitt utarbeidet så mye som ikke har ført frem. For etter man legger frem noe, reform o.l så gir man midler i oppstarten og deretter fader det ut i intet.
Dette viser både den såkalte HVPU reformen og psykiatrireformen.
HVPU reformen har vært nøye undersøkt de siste årene. Den trådte i kraft i 1991 og skulle bedre levekårene for mennesker med psykisk utviklingshemming. Undersøkelser og forskning viser at denne reformen ikke nådde helt frem. Mange har fått det værre.
Samme kan vel sies om psykiatrireformen?
Men har man vedtatt en reform så evaluerer man ikke, justeres ikke eller revurderes. Man glemmer det etter det er vedtatt.
Kan det kalles velferd?
Her i heimen så er gode levekår familien og lik tilgang på goder som er hovedmål
Jeg har utarbeidet en rekke fremdriftsplaner for å kunne sette dette ut i livet. Barna er fra seg av glede for at de nå skal få være med på mer og bli sett og hørt. De har begynt å rydde rommene sine, bærer ut boss og mye mer. Men det må vente litt da det har dukket opp noen “skjær i sjøen”. Jeg har sånn behov for en husmorferie og føler for å fornye garderoben min, derfor må dette med lik tilgang og det der, vente.
Men jeg har det fremdeles som hovedmål, det er bare utsatt på ubestemt tid.
Heldigvis er barn tolerante og tillitsfulle så det går bra.
Når de viser at de er skuffet så forteller jeg dem at de har ikke noe annet alternativ. Hadde de skulle bodd med noen andre enn meg så ville de fått det helt forjævlig.
I teorien er jeg en god mor. Jeg har planer om å gjøre det bedre for dem og kan hende en dag jeg setter det ut i praksis, i mellomtiden må de støtte meg fordi alternativet kan være så mye værre.
Sånn er det vel med mange velgere også?
Politikerne vet å presisere dette for oss hele tiden.
Jeg er kanskje storforlangende, men valgløftene betyr ingenting så lenge man ikke gjør forsøk på å gjøre dem om til praksis. At det tar seg fint ut på et papir holder ikke for meg……..